Fra å bysses i søvn, til å sovne i egen seng!

Tenk at for bare noen uker siden måtte jeg bysses i søvn hver eneste natt. Og den siste tiden våknet jeg også utallige ganger da mamma eller pappa forsiktig forsøkte å legge med ned i sprinkelsengen min. Oftere og oftere ble gråt en del av leggingen, så vi forsto vel alle mann at det var på tide med en forandring. Som nevnt i forrige innlegg er fremgangsmåten vi landet på inspirert av den fantastiske helsesøsteren lillemini og søvnterapaut Caroline Lorentzen.

Dere som har fulgt meg en stund vil kanskje kjenne igjen det jeg skriver nå fra et tidligere innlegg! Men jeg synes det er så viktig at det kan ikke sies for ofte. For vet dere hva jeg mener er de tre viktigste tingene mammaer og pappaer trenger med en baby i hus? Jeg kaller det MOT – en forkortelse for magefølelse, oppmerksomhet og tålmodighet. Spesielt de gangene ting er litt utfordrene, eller når man skal gjøre endringer, er mammaer og pappaer helt avhengig av disse tre. Magefølelsen som forteller dere hva som er det riktige for akkurat deres baby – husk at det er dere som kjenner oss best. Oppmerksomheten som hjelper dere med å tolke og forstå våre signaler, samtidig som vi opplever at vi blir sett og hørt, noe som fører til trygghet. Og tålmodigheten, den er redningen deres i så mange situasjoner, dere puster med magen og gir ikke opp.

Du lurer vel kanskje på hvordan vi gikk frem for å endre på en rutine som var så innarbeidet og etablert? Ja, for det er neimen ikke så lett! La oss begynne med den siste timen før leggetid. Da roer vi helt ned her i huset. Lekene med masse lyd og lys (som er skikkelig kule!) legges bort, og vi koser oss sammen med rolig lek og mye nærhet. Noen ganger bygger vi duplo, eller leker med togbanen – og ofte leser vi bok og synger sanger.

Deretter gjennomfører vi de faste kveldsrutinene! Disse har mamma og pappa vært nøye med at skal være de samme som tidligere. Det er jeg glad for, det er trygt og kjent. I tillegg til at de fremdeles fungerer godt for meg. Det var innsovningsrutinene vi trengte å endre. For istedenfor at mamma og pappa går rolig rundt i rommet og synger nattasang, for så å legge meg ned akkurat før jeg sovnet tungt og godt, skulle jeg nå bli lagt rett i sengen min. Jeg var litt usikker på hva jeg syntes om det, men med tanke på hvordan leggesituasjonen hadde utviklet seg den siste tiden var det nok nødvendig.

På rommet mitt hadde mamma satt frem en ny leselampe på det lille bordet hvor vannflasken min pleier å stå. Og ved siden av vannflasken lå det en bok. Den lignet ikke på bøkene jeg liker å lese, så det var nok en voksenbok. Ved siden av bordet står det en liten stol. Den er egentlig min, men mamma hadde visst tenkt til å låne den. Helt greit for meg, jeg er glad i å dele! Som oftest i alle fall..

Etter at jeg hadde fått kveldspupp og pusset tenner, sang mamma en nattasang for meg samtidig som vi gikk inn på soverommet mitt. Et kyss i panna, en nattakos – og vips så havnet jeg i sengen min. Mamma satte seg ned i stolen min og tittet ned i boken sin. Jeg spratt opp og sto i sprinkelsenga og tittet bort på henne. Jeg hoppet og lo litt, for jeg hadde ikke helt forstått at tanken var at jeg skulle sove.

Skal jeg sove nå?! Nei, det ville jeg ikke! Da jeg forsto det ble jeg til å begynne med litt lei meg – og ganske sint! Ja, du kan tro jeg protesterte. Mamma pustet med magen, lot meg protestere en liten stund, og så kom hun bort til meg. Hun satte seg ved siden av sengen og spurte om jeg synes det var vanskelig, og fortalte meg at hun skulle være der og passe på – helt til jeg sovnet godt på egenhånd. Hun la meg ikke ned. Hun lot meg stå der i sprinkelsenga akkurat som jeg ville. Så strøk hun meg på ryggen. Det var trygt og godt.

Aller først ble jeg enda litt mer lei meg, men etter en liten stund roet jeg meg ned. Da satte mamma seg i stolen igjen og leste i boken sin. Og sånn fortsatte det. Jeg trengte noen runder med trøst den første kvelden. Jeg trengte å få lov til å protestere litt – for det var jo ikke dette jeg var vant til. Og mamma trøstet meg når jeg trengte det – men tok meg aldri opp av sengen. Det kan godt tenkes at det fungerer bedre for noen, men mamma og pappa visste fra tidligere at jeg ikke taklet det spesielt godt. De sa noe om at det kanskje ble uforutsigbart og vanskelig å forstå for meg. Jeg tror de hadde rett.

1 time og 15 minutter tok det den første dagen! Jeg gråt en del, men hadde mange pauser hvor jeg tittet bort på mamma og forsøkte å gjøre meg kjent med og trygg på situasjonen. Tenk at jeg la meg ned og klarte å sovne helt selv! Og allerede dagen etter merket mamma og pappa stor forskjell. Til tross for litt protester synes de ikke det virket som om jeg var lei meg denne gangen. Jeg trengte ikke like mye trøst og jeg brukte bare 25 minutter på å sovne! De påfølgende dagene kunne jeg kanskje gråte i et minutt eller to, og innsovningen tok alt fra 5 til 30 minutter.

Fra dag fem ble leggingen igjen en magisk tid for oss. Mamma gir meg fremdeles et kyss på panna og en nattakos, før hun legger med ned og finner frem boken sin. Da kan jeg sitte i sengen min og «snakke» litt, før jeg er klar for å legge med ned. Jeg har jo opplevd så mye i løpet av dagen som jeg må fortelle litt om. Så titter jeg bort på mamma og smiler til henne – da smiler hun tilbake! Så holder vi på sånn da – og smiler til hverandre – helt til jeg er klar for å legge meg ned og bli tatt med til drømmeland.

Rundt midnatt våkner jeg og får komme over i den store dobbeltsenga. Da er ikke sprinkelsenga god nok lenger, nemlig! Kanskje det blir den neste utfordingen? Men, en ting om gangen. 🙂

Har du noen spørsmål? Send meg gjerne en melding på instagram eller facebook!

-Victor, 11 måneder

Leave a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

  • Tusen takk for at du deler dette. Vi har også en på 11
    Mnd som bysses eller vugges i søvn. Hver kveld og natt tenker jeg på at vi må lære han å sovne selv snart. Når jeg leste dette fikk jeg mye mer håp om at det skal gå bra. 💜