Ja-kultur, begrepstrening og mobilbruk!

Mamma og pappa har alltid lyst til å gjøre det beste de kan for meg. De vil hjelpe meg å få en god utvikling og fine minner å se tilbake på. De klarer seg helt supert, synes jeg! Selv om de ikke får til å gjøre alt sånn som de tenker til enhver tid. Puuh, å være forelder er utvilsomt en heltidsjobb. Hmm, men det er det faktisk å være baby også, altså! Nå vil jeg fortelle dere om noen av tingene mamma og pappa ønsker å være bevisste på i min hverdag:

Rampete som jeg er, får jeg ofte høre «Nei, Victor!» Som for eksempel når jeg er på vei opp trappa eller vil kose med den glovarme peisen. Men både mamma og pappa er egentlig opptatt av at de skal si mye mer ja, enn nei. Selv om jeg ikke har helt frie tøyler, så får jeg nok lov til mer enn mange andre. Det er jo så mye å utforske!

Jeg har hørt at mamma og pappa har snakket sammen om at det alltid skal være en god grunn for det om de skal si «nei» til noe jeg gjør. Likevel hører jeg det noen ganger i løpet av dagen altså.. Det er visst noe med at sikkerheten kommer først! Så når jeg vil spise på noe som kan sette seg fast i halsen, eller vil stå og hoppe i tripptrapp-stolen min, så får jeg beskjed om at det ikke er lov. De har vel en god grunn til å mene det da, men det betyr absolutt ikke at jeg er enig!

Jeg babler i vei hver eneste dag, men har foreløpig bare lyder som ingen forstår noe av. Ikke de voksne, i alle fall. Pappa mener jeg allerede har sagt mitt første ord.. Vil du gjette hva? Jepp, «pappa»! Mamma er ikke helt enig i at jeg har sagt mitt første ord hele enda. Men det vi alle tre er helt sikre på er at jeg prøver å gjenta både lyder og enkle ord så godt jeg bare kan! Så noe av det viktigste for mamma og pappa om dagen, er det de kaller for «begrepstrening».  Fancy ord, ja? Det betyr visst for eksempel at istedenfor å spørre meg «vil du ha mer sånn»?, så spør de vil du ha mer «gulrot»?.

For ikke å snakke om mobilbruk! Og andre elektroniske duppeditter. Jeg synes jo at de er veldig spennende, men jeg liker ikke så godt at mamma eller pappa er opptatt av dem! Jeg vil jo ikke dele oppmerksomheten. Okei da, jeg skal nok klare det om jeg får en lillesøster eller lillebror. Men å måtte kjempe mot en skjerm, det er jeg glad for å slippe. Det håper jeg at du slipper også! For her i huset begrenses heldigvis bruken til kun det nødvendige, når jeg er våken og oppmerksomhetssyk (ja, for det er jeg stort sett hele tiden!). Mamma er nok en snik som raskt benytter seg av muligheten når jeg tar meg en dupp, men pappa – han har ofte ikke med seg telefonen engang han!

-Victor, 9 måneder

Leave a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.