Det store lille skrittet!

Følger du meg på Instagram? Da har du nok sett gå-vognen min, som jeg fikk i julegave av mamma og pappa. Den kan jeg holde på med fra morgen til kveld. Og den er et fantastisk fremkomstmiddel for meg som elsker fart og spenning. Spesielt nå som jeg nærmer meg mine første skritt, er det ekstra moro å stå oppreist og late som at jeg kan gå. Men jeg må visst øve litt på egenhånd også, uten hjelpemidler. Tenk på det da, du – jeg øver meg på å gå, helt selv!

Hver eneste dag øver jeg så mye jeg bare klarer, og så mye jeg orker. Først og fremst med gå-vognen min, men mamma og pappa er gjort oppmerksomme på at det er en slags kunstig trening å lære og gå med den. Så da øver jeg på flere andre måter også, jeg vil jo bare opp å utforske! Å gå rundt stuebordet er en av tingene jeg har oppdaget. Det er akkurat perfekt høyde for meg.

Jeg utfordrer meg selv bittelitt mer for hver dag, og nå tør jeg til og med å slippe taket fra der jeg holder meg fast, i et lite sekund eller to. Heldigvis er jeg flink til å hente meg inn når jeg begynner å sjangle, og tar tak igjen, men det hender seg at jeg faller på rompa. Flaks jeg har en myk bleie som tar imot det verste støtet.

Når jeg står oppreist helt av meg selv, så øver jeg altså på å holde balansen. Det er det som er det vanskelige akkurat nå, synes jeg. Mamma sier jeg må finne balansepunktet. Finne hvafornoe?! tenker jeg da. Videre tenker jeg som så at jeg finner ut av dette på egenhånd, og i mitt eget tempo skal jeg bygge opp den stabiliteten og den styrken jeg trenger for å gå.

Mange jeg møter spør om jeg begynner å gå snart. Det ser veldig sånn ut, sier de. Men – hei? Vet du hvor vanskelig det er å lære seg eller? Og jeg øver faktisk som bare rakkern! Foreløpig kommer jeg frem fort nok ved å krabbe. Og god krabbeteknikk er faktisk viktig for å klare å gå ordentlig, så jeg øver allerede mer enn nok bare ved å krabbe også! Men når jeg føler at dagen har kommet, da er jeg virkelig klar – så får dere være klar til å ta meg imot!

Hva øver du deg på akkurat nå?

-Victor, 9 måneder

Leave a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

  • Opp og fram det er målet, men jeg har ikke funnet balansepunktet jeg heller. Har helt lik gåvogn som deg, men jeg pakker mest ting oppi den, for jeg har det så travelt skjønner du så da tipper jeg forover. Så det har blitt mye knall og fall. Men å gå ved siden av bordet er gøy, også brifer jeg med å kun bruke en hånd til å støtte meg på når jeg står der. I barnehagen prøver jeg å stå uten å støtte meg, for de har så digge myke matter å deise ned på, hjemme blir gulvet for hardt. Helsesøstra sier jeg er selektiv, fancy ord, men jeg lærte meg ganske tidlig hva som var mykt og hard. Derfor rullet jeg som e ball i senga til mamma og pappa, og nektet å gjøre det samme på gulvet. Jeg må bli trygg på meg selv og kroppen min først. Lykke til i øvinga, en dag kommer det første skrittet! Jeg heier på deg! – Benjamin

    • Hey Benjamin! Er visst ikke så lett å finne det balansepunktet altså… Men stapå kult at du har samme gåvogn – ganske stilig apparat, ja? Bare at vi er visst litt forskjellige når vi leker med gåvogna, for jeg nekter å ha ting i den. Pappa prøver seg stadig vekk, men jeg røsker det ut igjen. Jeg skjønner da vel at det går saktere med mer vekt i, og det vil jeg da ikke?!
      Du er tøff som tør å holde deg med en hånd til bordet, det er det bare så vidt jeg tør! Jeg er nok litt for redd for å falle, selv om jeg egentlig har ganske god balanse. Men tro meg, jeg får meg en smell her og der et par ganger om dagen uansett på andre måter. Lykke til på veien til første skritt du også. Vi kommer dit akkurat når vi er klare for det – verken før eller senere. 🙂