Utviklingssprang?

Wow! Plutselig ser jeg verden rundt meg så tydelig. Som nyfødt kunne jeg bare se det som var rett foran meg, med en avstand på maksimalt 20-30 cm. Nå derimot, kan jeg se alt rundt meg: bevegelsene, fargene, formene og mønstrene. Det jeg liker aller best å observere er ansiktene til mamma og pappa. Spesielt når de snakker og tøyser med meg, da beveger munnen deres på seg. Det er så spennende å følge med på. Lurer på om munnen min også beveger seg, på samme måte som deres? Jeg tror det. I hvert fall får jeg til å lage masse lyd med den jeg også. Og nå klarer jeg å lage mange nye, fine lyder som jeg ikke fikk til før, de heter visst  «konsonanter»!

Det er ikke bare ansiktene til mamma og pappa som er spennende å følge med på. Jeg er ganske fascinert av lekene mine. Jeg studerer de, rister på de for å undersøke om de lager noe lyd, og stikker de så langt inn i munnen som jeg bare klarer. NAM! Nesten like godt som å smatte på hendene mine jo, eller mamma og pappa sine, men det er ikke helt det samme. Å ligge i babygymmen min er som oftest superstas, i alle fall for en liten stund av gangen. Og når jeg blir lei av å titte opp på lekene som henger og dingler, da tar jeg sats og snur meg fra ryggen til magen. Jeg liker nemlig best å utforske verden når jeg ligger på magen!

Men uansett hvor mye jeg elsker å utforske verden, så skjer det litt mye på en og samme tid, synes jeg. Jeg utvikler meg i rekordfart, samtidig som jeg begynner å bli så mye mer bevisst på alt som skjer rundt meg. For å være helt ærlig så oppleves verden faktisk litt skummel og fremmed for meg akkurat nå!

Jeg tror mamma og pappa merker det ganske godt. Hvordan da, lurer du kanskje på? Jeg gråter mer enn jeg vanligvis pleier, jeg blir fortere utålmodig og jeg trives ikke alltid like godt i mitt eget selskap. Humøret mitt svinger som en jo-jo, og det er jammen ikke lett å vite når det er på topp og når det er på bunn, eller i hvilken retning det er på vei. Jeg vil helst at mamma og pappa skal tulle med meg hele tiden. Og når vi ikke tøyser vil jeg være tett inntil, så tett jeg bare kan, og aller helst hud-mot-hud. Og sugebehovet da: Mamma må jo føle at hun har puppene hengende ute hele tiden, døgnet rundt, for øyeblikket. Heldigvis har jeg lært meg å dytte bort puppen når jeg er mett, da får jeg suge litt på smokken min istedenfor!

For ikke å snakke om søvnen… Nei, vet du hva? Det tror jeg må bli et helt eget innlegg, jeg!

– Victor, 3 måneder