Samsoving – Ja eller nei?

Den aller første natten min her ute, i den store verden, sov jeg som en stein. Selv om mamma gjorde mesteparten av jobben da jeg ble født, ble jeg ganske sliten på ferden ut av magen jeg også. Derfor var det deilig når mørket senket seg på barselavdelingen, og jeg sov kjempegodt i den lille «tralla» mi. Mamma og pappa kunne kanskje ønske at det fortsatte sånn, samtidig som de forsto at nattelivet med en nyfødt nok ikke skulle være så enkelt. De neste nettene sov jeg ikke godt i det hele tatt. Det var så mye nytt og så mange inntrykk. Og ikke minst var det skikkelig vanskelig å få dreisen på hvordan man får ut melk av puppene til mamma. Jeg var alt for opptatt av å lære meg det – jeg fant ikke tid eller ro til å sove.

«La han ligge i sengen din, han roer seg nok bedre med den nærheten det gir!» hørte jeg jordmødrene si til mamma. De hadde rett. Det var akkurat det jeg trengte. Mamma visste det innerst inne hun også, men hun var ikke klar for det helt enda. Sengen var så smal, mamma var så trøtt og jeg var så liten. Hva om jeg fikk noe over hodet, uten at hun merket det? Nei, mamma var heller våken med meg hele natten! På den måten fikk jeg øve meg på å få ut melk av puppen akkurat når jeg ville. Resten av tiden gikk mamma rundt og vugget på meg, så jeg fikk litt etterlengtet søvn. Og mamma fikk seg en sårt trengt time eller to på morgenkvisten hun også – da var det pappa som sto for vuggingen.

Da vi endelig kom hjem fikk jeg se soverommet vårt! (Eller, jeg har et eget også da, men det skal ikke brukes til annet enn klærne og lekene mine riktig enda). Midt i rommet sto en svart seng, med en liten hvit seng helt inntil – nesten som en forlenging av den store senga. I ettertid har jeg skjønt at det heter «bedside crib», og at tanken var at jeg skulle sove i den. Nesten inntil mamma, men ikke helt.

Nesten var ikke bra nok for meg de første ukene. Jeg trengte å være helt inntil, hud-mot-hud. Og mamma og pappa? De trengte en ny seng. 150 cm bred med nedslitt overmadrass var visst ikke det de anså som et trygt sovemiljø for meg. Med en splitterny seng i hus, 180 cm bred og med fast madrass, følte de seg med én gang tryggere. Jeg elsker nærheten det gir, og det gjør mamma også. Å ha full tilgang på puppen er også ganske magisk for oss begge to. Vi klarer så mye lettere å kombinere søvn og mat på den måten. Og mamma har skjønt at instinktene hennes er så sterke at hun aldri ville utsatt meg for noen fare, heller ikke når hun sover.

Så kom helsesøster på besøk da. Da var jeg 10 dager. Hun anbefalte at jeg sov i min egen seng, men det brydde vi oss ikke noe om… Nå, noen uker senere, sovner jeg alltid i den hvite lille senga ved siden av den store. Ofte sover jeg der hele natten, men noen ganger vil jeg over til mamma og pappa. Det får jeg lov til når jeg trenger det. Noen mener at de gjør meg en bjørnetjeneste? Hva er det for noe egentlig? Betyr det at de tror jeg kan bli bortskjemt på trygghet og kjærlighet? Det kan jeg ikke, jeg lover!

Noen sover bedre når de sover sammen, andre sover bedre i hver sin seng. Vi sover best når vi kombinerer det slik det passer for oss. Kan ikke alle få lov til det da? Å finne ut hva som passer for seg – uten at andre skal mene noe om det? Det har vært nøkkelen hele veien for min del, nettopp at mamma og pappa finner ut hva som er min greie og hva som funker best for oss!

– Victor, 7 uker