Overstimulert?

Noe støl i kroppen etter tre timer med søvn i bilstolen min, men med en solid gjesp var jeg sånn passe klar for neste post på programmet. Først en helg hos besteforeldre i Lillehammer, og nå tantes store bursdagsfeiring. Masse gjester og en haug av oppmerksomhet i vente, med andre ord. Maken til innholdsrik helg a gitt! Høye lyder, latter og en gjeng blide folk var det første som møtte meg. Etter en liten matpause var jeg klar for å bli sendt rundt. Det er nemlig sånn det foregår, alle vil hilse på meg, og aller helst holde på meg. Siden det er flere om benet, så blir jeg sendt videre til den som «bjeffer» høyest. De tøyser med meg, lager rare grimaser og lyder, og noen stikker både fingre, nese og munn borti meg. Og barna, de synes det er superstas å leke med meg! Jeg elsker barna. De er de morsomste av alle, men innimellom blir de litt for høylytte og engasjerte for meg.

Etter en god stund med herjing og et titalls ivrige familiemedlemmer så blir jeg ganske sliten, selv om det er veldig stas. Nye inntrykk å bearbeide, nye mennesker og stemmer, nye farger og enda mer til. Og min eneste måte å si ifra på når jeg ikke har det helt bra, det er å gråte. Så da gjorde jeg nettopp det; begynte å gråte. «Han er bare trøtt igjen, vugg han litt så sovner han», var kommentarene. Men det var ikke slik denne gangen. Jeg hadde fått nok. Jeg ville hjem. Hjem til kosedyrene mine, til stellebordet mitt, til fargene på veggene i huset mitt. Jeg hadde et enormt lass med inntrykk og følelser å fordøye.

Og plutselig var jeg der. Hjemme, altså. Jammen var det godt. Roen senket seg over alle tre – mamma, pappa og meg. Familien min, tryggheten min. Endelig kunne vi slappe av og nyte at tiden stoppet opp i noen få sekunder. Hadde jeg bare flaks tro? Eller forsto mamma og pappa at det var akkurat det jeg trengte? Jeg håper det – så slipper jeg å bli liike sliten neste gang.

Mamma og pappa var opptatte med å trøste meg når jeg gråt! Så heldigvis har jeg fått låne et bilde av en annen baby – for å vise dere hvordan det så ut! Hvordan viser du mammaen og pappaen din at du er sliten?

– Victor, 7 uker