Kunsten å amme og den forbudte morsmelkerstatningen

«Hamburgergrepet», sier én jordmor, «tvillingstilling», sier en annen, mens barnepleieren sverger til «tilbakelent amming» så jeg får brukt mine medfødte reflekser. En jungel av ukjente begrep gjør kunsten å amme til en enda vanskeligere oppgave enn det allerede er. Jeg så tydelig at du ikke hadde helt dreisen på dette, og det hjalp lite at alle ansatte på barselavdelingen kom med helt ulike tips og råd. Det var ingen som hadde det éne tipset som var perfekt for oss. Jeg legger hånden min på brystet ditt og lar de små fingrene mine sprike forsiktig. Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne fortelle deg at vi bare må slappe av, kose og ta det med ro – så klarer vi dette sammen. Vi kommer til å finne ut hva som fungerer for oss, for det er ikke nødvendigvis det samme som har fungert for alle andre.

Vel hjemme fra sykehuset begynner jeg virkelig å bli sulten. Du prøver å legge meg til brystet, men det kommer så lite melk at jeg blir sint, lei meg og frustrert. Melken er så tjukk enda at det er vanskelig å få ut noe. Etter flere forsøk bestemmer jeg meg for å gi opp. Maten min kommer jo ikke uansett hvor hardt jeg prøver. Så fort jeg ser puppen skriker jeg av full hals, men er ikke det minste interessert i å ta tak. Egentlig prøver jeg bare å fortelle deg at jeg er kjempesulten. Du ser fortvilet bort på pappa. «Dette går jo ikke» sier du oppgitt med blanke øyne. Pappa er også på gråten nå. Ingenting fungerer. Jeg vil ikke spise, jeg vil ikke sove, jeg vil ikke kose – jeg vil ingenting. Jeg fortsetter å hyle av full hals – for jeg vet at dere vil forstå meg tilslutt.

«Han må jo være kjempesulten!» hører jeg foreldrene mine si til hverandre. Pappa raser ut døra for å kjøpe morsmelkserstatning – for nå har de trosset jordmødrenes iherdige advarsler. Dette kunne være i fare for å ødelegge melkeproduksjonen, sa de. Og at jeg ville klare meg helt fint selv med bare noen få dråper råmelk de første dagene. Men det var ikke sånn for meg. Jeg var så sulten at jeg ikke klarte å sove, og klarte samtidig ikke å spise fordi jeg var så trøtt. Kroppen min trengte bare en liten «boost» for å komme videre. Den «boosten» fantes ikke i puppen til mamma enda, og derfor ble vi uvenner og fikk en litt tøff start.

Da jeg endelig fikk en liten slurk med erstatning, løsnet alt for meg. Den lille magesekken min, som ikke er større enn en valnøtt, trengte ikke mer enn denne slurken for å bli mett. Nå fikk jeg også sove godt, flere timer i strekk. Takk, mamma og pappa, for at dere fulgte instinktene deres og ga meg det jeg trengte. I morgen er jeg klar for å gi puppen et nytt forsøk, for tro meg – vi kommer til å bli bestevenner.

– Victor, 3 dager