Kjære pappa, du er mer enn bra nok!

Jeg ser at du blir lei deg, pappa. Jeg kjenner det på hele kroppen din. Innimellom blir du nok ganske oppgitt også. Når du vil være grei med mamma, og ta over når leggingen tar flere timer. Du blir trist fordi jeg gråter og blir enda vanskeligere å roe ned når du prøver så tappert. Det handler ikke om at jeg foretrekker mamma fremfor deg. Det er bare det at etter jeg har spist meg god og mett er den trygge lukten av melk, det lange håret jeg kan dra i og mamma som hvisker veldig rolig, akkurat det jeg er forberedt på frem til jeg omsider finner roen og søvnen.

Så kommer du da. Og jeg er jo så vant til at du tuller med meg, hermer, lager morsomme lyder og får meg til å le. Men på kvelden vil ikke mamma at du skal det, hun er redd for at jeg skal bli mer våken da. Og da blir jeg så usikker. Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke gjør sånn som du alltid pleier å gjøre. Jeg vil ha pappaen min sånn som jeg kjenner han, ikke han musestille kjipe fyren. Det er derfor jeg protesterer litt ekstra.

Jeg roer meg etterhvert. Du har jo så mange gode triks på lager. Det tar bare litt lengre tid. For jeg må rekke å forstå at du er der for å få meg til å sove nå, ikke for å få meg til å smile og le. Det er ingen som får meg til å smile sånn som du. Så ikke bli lei deg pappa. Vi finner ut av dette etterhvert. Du og jeg – sammen.

– Victor, 2 måneder