Neste gang ønsker vi oss en roligere julefeiring

Med fare for å virke både utakknemlig og sær velger jeg likevel å skrive dette innlegget. Jeg har en stor og fantastisk familie. En familie jeg er veldig glad i, med fine tradisjoner som jeg setter stor pris på. Julekvelden er en favoritt. Å samles hele gjengen til god mat, med pakker under treet, har alltid vært noe jeg har sett frem til. Det gjorde jeg også i år! Kanskje mer enn noen gang tidligere. For i år hadde vi med oss den beste gaven av de alle – Victor. Endelig skulle han få feire sin første jul.

Både Eirik og jeg kan vel ærlig innrømme at vi har stusset litt på at flere rundt oss velger å feire jul alene så fort de har satt barn til verden. Å forstå hvorfor noen ville velge bort en så hyggelig familietradisjon var vanskelig for oss. Ja, nærmest utenkelig. Frem til mandag.

For til tross for at julemiddagen ble flyttet en time tidligere enn vanlig og alle rundt oss ordnet og tilrettela slik at kvelden skulle bli perfekt for Victor, ble det ikke helt som vi hadde sett for oss. Rutiner lot seg ikke gjennomføre slik vi vanligvis ville gjort det, så allerede før vi kom inn døra hadde det satt et preg på kvelden til minsten. Julemiddagen ble inntatt med stor apetitt. Åja – julemat skal man ha selv om man bare er 8 måneder. En barnevennlig variant, såklart. Men allerede før desserten var Victor nede for telling og klar for dagens siste dupp. I bæreselen er det trygt og godt, og Victor fikk en pause som han helt tydelig allerede hadde stort behov for.

Med mange inntrykk og mye å ta inn over seg var det ikke så lett å sove, selv ikke tett inntil pappa, men en liten halvtime med søvn ble det. Da han våknet var han blid som en sol og tilsynelatende klar for å ta fatt på kvelden og sjarmere hele selskapet i senk. Og slik fortsatte det! Ja.. Helt frem til han plutselig møtte veggen og hadde fått mer enn nok. Med en overstimulert, utslitt liten gutt som ikke var helt seg selv satte vi oss i bilen og dro hjemover. I ettertid er det lett å se at vi skulle kastet inn håndkleet mye tidligere.

Følelsen vi satt igjen med var ikke slik vi ønsket. Det fikk oss til å snakke om og reflektere over hva vi faktisk ønsker for denne dagen. Julaften. En magisk dag for de små. Det er i hvert fall slik vi begge husker dagen fra vi selv var barn. Vi kom raskt frem til at det vi ønsker for julaften i årene som kommer er å skape magi sammen med Victor. Å kunne ta fatt på dagen i hans tempo. Oppleve gleden i de små barneøynene som endelig får åpne etterlengtede julegaver. Ha tid til å glede oss over hver pakke som pakkes opp. Spise god mat. Sitte på gulvet. Leke. Le. Kose oss.

Jeg er ikke i tvil om at de fleste barn tåler slike dager en sjelden gang. Men jeg er heller ikke i tvil om at både jeg, Eirik og Victor kunne og ville hatt en bedre opplevelse av julekvelden i litt roligere omgivelser. Vi setter stor pris på alle de fine menneskene vi har rundt oss, og gleder oss over at julen byr på mange hyggelige sammenkomster med de vi er glade i. Men julaften skal være «vår dag» i årene som kommer. Victor sin dag.

-mammaMaria

Leave a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

  • Kjenner meg veldig igjen i dette! Det er godt å bare være oss og! Og følge rutiner, og legge i egen seng 😊❤️