«Er det første barnet, eller?»

«Er det første barnet, eller?» hører jeg mannen i hvit frakk på legevakten si til mamma og pappa. De nikker bekreftende og legens holdning blir enda ett hakk mer nedlatende. «Hva hadde dere forventet? At han bare skulle ligge der som en dukke? Noen ganger gråter babyer uten noen grunn – sånn er det bare!»

Han skulle bare visst, han. At den eneste grunnen til at jeg nå endelig sover «så søtt», er at jeg er helt utmattet etter å ha grått i mange timer i strekk. Og nei, jeg gråter ikke uten grunn, jeg gråter for å fortelle de rundt meg at noe ikke er så greit. Det surkler i brystet og buldrer i magen på én og samme tid. Jeg vet jo ikke hvordan jeg harker for å løsne opp slimet i halsen enda, eller hvordan jeg presser ut all luften jeg har i magen. At mamma og pappa ikke har mirakelkuren som kan hjelpe meg umiddelbart, forstår jeg heller ikke. Derfor prøver jeg alt jeg kan å si ifra at jeg faktisk ikke har det særlig bra akkurat nå.

Jeg er fremdeles ganske ny i denne verden, men mamma og pappa merket at adferden min endret seg drastisk på kort tid. Plutselig gråt jeg bare enda mer om de tok meg opp og prøvde å trøste. Jeg sto i bro på grunn av luftsmertene. Jeg hylte meg hes. Og når jeg endelig var litt rolig så surklet jeg fælt og måtte innimellom gispe etter luft. De kjenner meg ikke SÅ godt enda, så det var jo ikke så rart at de ville forsikre seg om at det ikke var noe alvorlig galt.

Ville ikke alle mammaer og pappaer ha gjort det samme? Det er bedre å sjekke én gang for mye. Forhåpentligvis blir de fleste møtt med større forståelse og mer respekt enn vi ble. Og vet dere hva? Jeg gråt ikke uten grunn. Jeg gråt for å fortelle mammaen og pappaen min at jeg hadde vondt. Og mamma og pappa – De forstår meg, det gjør meg trygg. De ville være på den sikre siden og sto på sitt. Det er ofte lettere sagt enn gjort når de er helt ferske på det her og sånne hvite frakker er frekke. Jeg tror det heter frekk? Hva gjør du når hvite frakker ikke lytter?

Victor, 2 uker