De trøstet meg, så fikk jeg vondt IGJEN!

Har du lest mamma sitt innlegg om vaksiner? Etter å ha tenkt meg nøye om har jeg bestemt meg for å fortelle dere hvordan jeg opplevde mine aller første stikk. To stykker, ett i hvert lår. Du vet, forrige gang fikk jeg jo bare en sånn god drikkevaksine som smakte søtt og deilig. Magevondten som fulgte i dagene etterpå var ikke like deilig, men det er en annen historie.

Denne gangen skulle jeg få «ordentlige vaksiner», det var i alle fall det mamma kalte dem. Og det skulle altså vise seg å være noen spisse greier som skulle stikkes i lårene mine – merkelig. Enn så lenge ante jeg fred og ingen fare, der jeg satt og flørtet og sjarmerte helsesøster i senk. Det var sjelden hun hadde sett en så blid gutt sa hun, men det skulle ikke vare lenge!

Mamma fikk beskjed om å ha meg på fanget og holde forsiktig på lårene mine, men sørge for at jeg ikke rørte på dem. Så skjedde det: En ilende, helt uventet smerte, satte fart gjennom kroppen min. Gråten som fulgte hadde verken mamma eller jeg selv hørt før, og den fikk selskap av en skjelvende underleppe. En liten stund trodde jeg at mamma også skulle begynne å gråte. Hun holdt meg tett inntil seg og bysset meg sakte frem og tilbake. Så snakket hun til meg med den behagelige, avslappende stemmen som jeg liker så godt – sang litt gjorde hun også. Jeg la hodet mitt godt inntil brystet hennes og ville så gjerne si: «Takk mamma. Takk for at du trøster! Takk for at du alltid passer på meg. Takk for at du vil skjerme meg fra det som er vondt!»

Illustrasjonsbilde

Så fort jeg hadde klart å roe meg ned, fikk mamma beskjed om å sette seg ned med meg på fanget igjen. Det var noe med måten mamma oppførte seg på som gjorde meg usikker og utilpass. At hun ikke likte det som var i ferd med å skje var ganske tydelig. Jeg hørte helsesøster fortelle at i Sverige var de to stykker som satte vaksinene i hvert sitt lår, samtidig. Det syntes hun hørtes litt vel dramatisk ut for sånne småtisser som meg.

Og så skjedde det igjen: Et nytt stikk, en ny ilende smerte – og denne gangen skalv til og med overleppa! Jeg var utrøstelig mye lenger nå. Skulle ikke mamma skjerme meg fra alt som var vondt da? Skal de gjøre det enda en gang? Alt føltes plutselig utrygt og uforutsigbart! Men mamma hvisket i øret mitt: «Neste gang, lille venn, så tar vi begge stikkene først, og trøsten etterpå. Det er nok bedre – for oss begge to!». Og du, helsesøster? Jeg synes måten de gjør det på i Sverige høres ganske bra ut jeg.

Victor, 3 måneder