Da pappa ringte 113 og jeg fikk kjøre ambulanse!

Den siste tiden har jammen meg vært innholdsrik. Litt FOR innholdsrik, tror jeg mamma og pappa vil si. Her i huset har dagene gått i ett med utviklingssprang, oppussing og klargjøring av leiligheten vår før salg. Midt oppi det hele ble jeg forkjølet, fikk feber og jaggu fikk jeg også min aller første tann. Nå har jeg faktisk fått to!

Det klør sånn i munnen, så jeg spiser på alt. Absolutt alt. Mamma og pappa har lagt merke til det, så de passer ekstra nøye på. De synes visst det bare er mat som skal inn i munnen. Og bitelekene mine – giraffen Sophie for eksempel. Jeg derimot synes at det aller meste passer seg å smake på og håper jeg skal finne mirakelkuren mot kløen. Og på bare et lite sekund var det gjort.

Jeg lå på gulvet, koste meg og ante fred og ingen fare. Mamma sto rett ved siden av og hang opp noen klær, og pappa var i gang med lunsjforberedelser. Plutselig begynte jeg å hoste og harke. Da mamma tittet ned kunne jeg med en gang se på blikket hennes at noe absolutt ikke var som det skulle. Hun har aldri sett SÅNN på meg før.

Jeg hadde oppdaget en bitteliten spennende sak på gulvet, som mamma og pappa ikke hadde sett, og puttet den i munnen. Jeg prøvde å gråte, men jeg klarte det liksom ikke helt. Det kom bare en rar liten gråtelyd som ingen av oss har hørt før. Mamma og pappa skjønte at jeg trengte hjelp. De tok ingen sjanser. Pappa ringte 113, og mamma la meg over kneet sitt og dunket meg i ryggen. Det kom opp masse slim og etter en liten stund begynte jeg å gråte – skikkelig. Jeg tror aldri noen har vært så glade for å høre meg gråte før. Så da ambulansen kom kjørende i full fart med blålys var krisen allerede avverget.

De fantastiske menneskene som kom i den gule bilen var der på bare 4 (!) minutter! Wow, ganske imponerende. Selvom både mamma, pappa og jeg synes minuttene, ja til og med sekundene, virket evig lange. Jeg fikk være med inn på sykehuset for en liten sjekk og damen i sykebilen ga meg en skikkelig fin kopp jeg kunne leke med. De var tomme for bamser, men jeg synes koppen var minst like bra. Og jeg fikk sitte på fanget til mamma og titte ut på verden som fløy forbi oss! Nesten som å kjøre tog, jo.

De har blitt litt tullete etterpå. Mamma og pappa, altså. De sjekker alltid gulvet nøye, men likevel ligger de der sammen med meg, på maks en armlengdes avstand. Jeg skremte dem visst skikkelig! Og dere – førstehjelp er viktig å kunne!! Lillemini, en superdyktig helsesøster som mamma og pappa elsker å følge, har akkurat lagt ut noen fine videoer som vi anbefaler dere å ta en titt på. Takk til superheltene i ambulansen som redder liv og gjør en fantastisk og viktig jobb hver eneste dag! Vi klarte det selv denne gangen, men det er godt å vite hvor fort hjelpen er på plass om man trenger den.

– Victor, 6 måneder