Da mamma´n skulle sove alene

Du har kanskje lest innlegget «sannheten om å sovne helt selv»? Ikke mange dagene etter at innlegget ble publisert oppdaget jeg noe som virkelig satte i gang refleksjoner hos meg. For plutselig lå jeg der, i den store sengen vår, helt alene. Victor sov godt i sprinkelsengen på rommet sitt og Eirik var på nattevakt. Av en eller annen grunn følte jeg en viss uro. Jeg ble liggende å vri meg og klarte rett og slett ikke å sove. Det tok sin tid før jeg forsto hvorfor, jeg er nemlig av typen som vanligvis sovner på et blunk. Ikke hadde jeg sovet i løpet av dagen og ikke hadde jeg drukket kaffe sent på kvelden.

Det tok vel opp i mot en time før jeg innså det. Siden Victor kom til verden var dette aller første gang jeg skulle legge meg å sove helt alene. Ingen Victor i sengen, ingen Eirik i sengen. Det gikk rett og slett ikke. Jeg bare lå der, og stirret opp i det hvite taket, helt frem til Victor våknet og var klar for litt mat.

Så der lå jeg altså søvnløs i en alder av 28 år, som følge av mangel på nærhet, kroppskontakt og trygge pustelyder på rommet. Men at babyer skal sovne helt selv, på eget rom, allerede i løpet av sitt første leveår det forventer vi? I alle fall mange av oss. Misforstå meg rett, men for meg var det en lettelse da Victor var klar for litt nattmat og samsoving.

Kjære fine, lille Victor´n min. Tenk at en så liten kropp kan gi en så stor trygghet. For med din hånd i min, var vi snart langt inne i drømmeland begge to.

-mammaMaria

Leave a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.