Bleieskift: Slik ble pappa en mester

Ting var mer brutalt før, mens jeg enda var helt ny i denne verden. Favorittstedet mitt var tett inntil et bryst. Aller helst mamma eller pappa sitt, så klart. Der var det varmt og trygt for meg. Men flere ganger daglig ble jeg plassert på stellebenken med denne kalde matta, og bleia mi føyk av i en fei. Her mistet jeg oversikten, og enda viktigere, her mistet jeg tryggheten som nærkontakt ga meg.

Testosteron og bleieskift står tydelig ikke i stil. For uten forvarsel lå jeg der på ryggen igjen mens pappa hadde en helt ukjent atferd, der et lydløst steinansikt ledet an dette godstoget av en bleieskifter. Hver gang jeg havnet der på nytt, fikk jeg inntrykk av at pappa prøvde å sette verdensrekord i hurtigste bleieskift. Ting skulle gå i hundreogtjue – her var det bare å få jobben gjort fortest mulig. Han virket stresset og ukomfortabel, han som alltid var så rolig og kul med meg. Han som ellers pleide å synge, le og smile til meg, var nå helt uten taleevne. Bleieskift ble fort en av mine fiender på grunn av dårlige opplevelser.

Som alt annet: Øvelse gjør mester. Vi jobbet og slet i samme retning, og for hvert skift ble jeg et lite hakk roligere, mens pappa jobbet litt mer smidig. Samtidig som jeg har lært meg at det er ganske digg med ny, tørr bleie, er også pappa mye flinkere med meg. Han føler seg trygg i jobben som bleieskifter – faktisk, så spretter han frem og tar selv initaitvet når han vet neste bleieskift står for tur. Han prater, smiler og tar seg god tid. For pappa har skjønt at bleieskift er en fin arena for samspill og for å bygge videre på vår gode relasjon.

PS! Takk til mamma som heiet på oss og som var delaktig i å gjøre pappa til en mester på bleieskift. 

– Victor, 1 uke